God ny familieforestilling
Pappaen til Ristil er blitt enkemann, og mammaen til Ragnhild er skilt.
Ristil som aldri har kjent mammaen sin - hun døde da Ristil var bitteliten
lengter veldig etter en mor, mens Ragnhild som har et godt forhold til
pappaen sin, selv om han har flyttet til Sverige, føler ikke noe spesielt
behov for en stefar. Skulle mammaen hennes likevel finne på å gifte seg
igjen, har Ragnhild bestemt at Terje ville være den rette. Snille Terje
som har oppkalt en kalv etter Ragnhild. Men mamma og pappaen til Ristil har
forelsket seg i hverandre, og før Ragnhild får sukk for seg, har hun og
mamma flyttet inn til Ristil og pappaen hennes. Og dermed begynner
problemene.
Ingeborg Eliassen har med To søstre grepet tak i en høyst aktuell
problemstilling for mange, og det vesle stykket er befriende ærlig i sin
behandling av et vanskelig tema som her i hovedsak blir sett fra de to
småjentenes ståsted. Det er pinlig for Ragnhild når de alle fire er på
strandtur, og mamma Tyra jåler seg til for Ask, og akker og ojjer seg
fordi hun har glemt å ta neglelakk på tåneglene og derfor er så redd
for krabbene. Selv om Ristil er veldig klok og fornuftig - hun er jo ett
helt år eldre enn åtteårige Ragnhild - og i utgangspunktet ønsker seg
en "isteden-for-mor", klarer hun ikke helt å godta at Tyra innfører vond
havregrøt til frokost. Det er ikke lett for to så umodne mennesker som
Tyra og Ask å holde liv i kjærligheten når de to ungene har mange, ulike
krav som stadig setter foreldrenes tålmodighet på nye harde prøver, og
det er dessverre helt naturlig at de begge retter sinnet og aggresjonen mot
den ungen som ikke er deres. Men det er heller ikke lett for Ristil og
Ragnhild som begge to opplever at de blir urettferdig behandlet av den nye
forelderen. Det går godt til slutt, og det er de to barnslige, men likevel
kloke småjentene som har mesteparten av æren for at den nye ungen til
Tyra og Ask kanskje får en stabil familie å vokse opp i.
Handlingen i To søstre er veldig enkel, og den fortelles gjennom en rekke
hverdagslige situasjoner som er tatt på kornet, og som de fleste vil
kjenne seg igjen i. Men gjennom replikkinstruksjonen, og ikke minst gjennom
de fire skuespillernes naturlige og uttrykksfulle kroppsspråk, klarer
regissør Hanne Tørnta, som i likhet med Hans Henriksen er utdannet i St.
Petersburg, å få fram at Ingeborg Eliassens tilsynelatende så enkle
tekst avslører kompliserte følelsesmessige problemstillinger. Spesielt
imponerende er det å oppleve hvordan Hanne Tømta har klart å få Therese
Hugøys Ristel og Mai Lise Rasmussens Ragnhild til å bli to helt
grunnleggende forskjellige små jenter. Ristel er stillfarende og litt
innadvendt, og hun er utvilsomt preget av at hun aldri har hatt noen mor.
Et langt stykke på vei er hun snusfornuftig og veldig snill, men også
hennes tålmodighet har grenser, og hun er den som virkelig gjennomskuer de
voksne. Den ett år yngre Ragnhild er derimot en liten bråkebøtte som kan
erte småstein på seg, hun er hissig og oppfarende, og legger aldri bånd
på seg. I Mai Lise Rasmussens skikkelse bobler den tette veslejenta av en
enorm energi, og hennes kroppsspråk avslører hele tiden alt hun tenker og
føler - en fascinerende dyktig rolletolkning.
De to voksne, Nina Schjeide som den oppfarende, men likevel viljesterke og
utholdende Tyra, og Bjørn Myrholdt som den hissige men litt veike Ask, er
mindre spennende. Men så er det da også de to småjentene som er viktigst
i To søstre. Og det er ikke minst fortjenstfullt av Hanne Tømta og de to
skuespilleme å få oss til å tro på søstervennskapet som til tross for,
eller kanskje nettopp på grunn av, all kranglingen og rivaliseringen
vokser fram mellom Ristil og Ragnhild.
Den stiliserte scenografien kler forestillingen, og det gjør også Per
Janke Jørgensens musikk. Kort sagt, en god familieforestilling som
fortjener å bli sett av mange.