Når Ibsen ler

Første gang jeg hørte Henrik Ibsen le, var da jeg så Teater Fusentasts hanskedukkeversjon av Peer Gynt.

I utgangspunktet var jeg svært skeptisk, tenk de tillot seg å lage "Punch and Judy-show" av Ibsens geniale drama! For lesere som ikke måtte være inne i dukketeaterterminologi, vil jeg opplyse at det dreier seg om gateteater av det røffe slaget. Punch slår seg bokstavelig talt fram her i verden med sin stokk. Hans hustru Judy gneldrer og slår tilbake. Paret Punch og Judy er engelske, men de samme komiske og vulgære dukketypene finnes over hele Europa. Frykten for at en iscenesettelse i en slik stil ville rive mesterverket i stumper og stykker, forekom meg velbegrunnet.

Men i stedet var det som om lag på lag ble skrellet vekk fra Peer Gynt. Det var ikke en løk som ble skrellet. Innerst inne åpenbarte det seg en kjerne, og den viste seg å være rendyrket dukketeater, eller figurteater, om vi skal benytte oss av vår samtids betegnelse på teaterformen. Da forestillingen nådde fram til scenen med Mor Åses død, viste det seg at hun allerede hadde trukket sitt siste pust og lå i kista. Av mangel på sengekant, satte Peer seg like godt på kistelokket. Men Mor Åse var et lik som nektet å ligge i ro. Gjenferdet hennes ble til slik plage at Peer rømte og gikk utenom. Jeg måtte bare gi meg over til latteren. Samtidig kjente jeg stikket av dårlig samvittighet på dikterens vegne. Jeg tenkte at nå snur Ibsen seg i sin grav. Akkurat da hørte jeg latteren hans høyt, hjertelig og helt uten forbehold. Det var ikke bare Mor Åse som spøkte. Ibsen hadde latt seg vekke til live og var med på notene.

Hver gang når jeg etter dette, opplevde gode figurteateroppsettinger av Ibsens ulike drama, fornemmet jeg at denne lille og ofte miskjente teaterformen på et eller annet underlig vis, var knyttet til vår verdenskjente dramatiker, Min nysgjerrighet var vekket. Som redaktør av tidsskriftet Ånd i hanske som utgis av UNIMA Norge foreningen for figurteater, begynte jeg å invitere mine kolleger til å skrive om hvorfor og hvordan de overførte Ibsens verk til figurteater. Særlig dramatikeren Gösta Kjellins artikkel om hvor enkelt Ibsens Peer Gynt-tekst lot seg omforme til Punch and Judy-show, ga meg blod på tann. Slektskapet som ble avdekket, måtte være mer enn en tilfeldighet. Så kom Knut Alfsens vittige, men skarpe artikkel om Peer Gynt på Nordland Dukketetaterverksted. Den handlet kanskje ikke så mye om Peer Gynt, men den handlet om den beinharde og samtidig komiske kampen som kan gå for seg mellom yrkesgruppene i en teaterproduksjon.

Jeg så for meg den unge og innesluttede Henrik Ibsen som kom så inderlig til kort i teaterproduksjonskampen både som instruktør på Det Norske Theater i Bergen og som teatersjef på Kristiania Norske Theater. Han rømte til slutt helt til Italia. Først da ble han endelig stor og Europa-berømt dramatiker. Men det kunne da ikke være bare varmen og luftforandringen som forløste Ibsens forhold til teaterkunsten? Han måtte da ha sett en annen type teater, en frisk og ny måte å gjøre tingene på? Jeg finkjemmet Ibsens brev fra Italia, men han røpet seg aldri. Jeg prøvde å snike meg innpå ham via hans venner og bekjente som rapporterte fra oppholdet i Italia. Resultatløst. Jeg måtte la ham forlate Italia, la ham reise til München, og der i en liten landsby utenfor storbyen, blir han endelig avslørt, av et barn selvfølgelig. Erik, sønn av Jonas og Thomasine Lie, han oppdaget hvor Ibsen stakk seg bort, dag etter dag. Det var i en liten park, bak stedets Mariakirke. Der samlet barna seg rundt et friluftsdukketeater, og der tilbaketrukket på en benk, men nær nok til å få med seg alt som skjedde på den enkle teaterscenen, satt Henrik Ibsen.
Lie skriver: Her moret han sig midt blant utallige barn med å overvære forestillingene på et "Kasperteater". Han smilte og tørret ustanselig sine briller med silkelommetørklædet, når dukkene slo hinannen ihjel.

Endelig, der var koblingen. Slektskapet dreide seg ikke bare om hva figurteatret fikk ut av Ibsen. Det handlet også om hva Ibsen fikk ut av figurteatret. Nå måtte det bare bli bok av alt stoffet vi satt med. UNIMA Norge stilte villig opp som utgiver. Fritt Ord har bevilget penger til ferdigstillelse av manuskriptene.

Figurteaterperspektivet gir en annerledes innfallsvinkel til Ibsen og hans verk. Jeg håper at Ibsen-forskere vil få en aha-opplevelse, at figurteaterfolk vil oppleve at de er i godt selskap, at den jevne leser vil more seg med Ibsen og at absolutt alle skal få oppleve at Ibsen ler og tørrer sin briller av med et silkelommetørkle.