Nye stemmer nye utfordringer
Innvandret teater
De kommer fra øst og vest og snakker norsk med aksent. Nå entrer de
norske teaterscener med nye historier.
Både Det Norske Teatret og Nationaltheatret markerte Mangfoldsåret denne
uka. På Det Norske spilte seks kvinner, en mann og to musikere "Til Noreg
der kjærleik ventar", og på Malersalen på National fortalte tre
skuespillere og en musiker "Verdensfortellinger". To forestillinger på en
liten time hver, med kraft i seg til å bli noe større.
De seks kvinnene på Det Norske Teatret valser inn på scenen som for
øyeblikket er Oslo Lufthavn. De har sandaler og høyhælte sko, de er
kledd i ulike varianter av fargerikt - og de skal til Norge for å møte
mennene i sitt liv. De kommer fra Argentina, Kongo, Filipinene, Armenia,
India og Tyrkia, og de seks skuespillerne gjør faktisk det - også i
virkeligheten. "Til Noreg der kjærleik ventar" er basert på deres egne
historier, nedskrevet og bearbeidet av dramatikeren Ingeborg Eliassen.
I biter og brokker får vi glimt fra livene deres, og fra møtene med
Norge. De er vanlige kvinner med alminnelige historier, og ulike veier har
ført dem til Norge. Detaljene om hvordan de møtte sine menn er uklare og
kanskje ikke så viktige heller, derfor er det saksvarende at én mann
spiller dem alle. Marius Leknes Snekkervåg sjonglerer friskt mellom
indiske friere og norske støller - som faktisk får honnør av sine
kvinner:
"Heller en ordentlig norsk mann enn en tyrkisk macho".
Det er ikke det store dramaet, men de små hverdagshistoriene som gir
forestillingen sjarm. Kvinnene som gråter i kor på fødeavdelingen fordi
de lengter hjem, den fornemme damen fra Filipinene som får ullundertøy av
mannen sin så hun ikke skal fryse i sin gullglitrende kjole. Men bak
hverdagsligheten skimter vi de store historiene: Om høyt utdannede kvinner
som må nøye seg med vaskejobb i Norge, eller om hjemlengselen som aldri
forsvinner. Likevel er det munterheten som dominerer, i en forestilling som
setter kvinnelighet i system og er musikalsk fargelagt av en norsk flatfele
og en afrikansk kora.
På Nationaltheatret er stemningen mørkere. Der brenner et blått lys for
de tre skuespillerne Terese Mungai - opprinnelig fra Kenya, Issaka Sawadogo
fra Burkina Faso og norske Agnes Hildén Kittelsen. Mens Laara Stinnerboms
samiske trolltromme varsler trusler og uhygge.
Også i "Verdensfortellinger" dreier det seg om en løst sammensatte
elementer, der dans, sang og fortelling veksler med tall fra Amnesty
International; tørre, men dystre. "Hva tenker dere når dere ser meg,"
spør Terese Mungai - og får svar fra sin norske makker: Prostitusjon,
vold, gjenkriminalitet, ulovlig innvandring. I tillegg svarer hun selv: De
tre C-ene. Christianity, Commerce and Civilization - som europeerne i sin
tid ville bringe til hennes hjemland.
"Verdensfortellinger" er en forestilling som vil oss noe, men den er
samtidig i overkant politisk korrekt. Den forteller oss det vi allerede
vet, og er forkynnende mer enn spørrende. Den har sine fine stunder - som
når Issaka Sawadogo skal uttrykke seg på norsk - men den løfter seg
aldri til noe mer. Historiene har uklar opprinnelse, jeg ønsker hele tida
at skuespillerne heller skulle fortelle sine egne. Som sannsynligvis er
langt mer nyanserte enn dem vi hører fra scenen, og ganske sikkert har
sprengraft i seg så det holder både for dette Mangfoldsåret og alle dem
vi trenger i fortsettelsen.
Uansett vitner både "Verdensfortellinger" og "Til Noreg" om vitalitet og
energi som kan bli til noe større om det får puste- og scenerom. Begge
forestillingene har begrenset spilletid, men skynder du deg, kan du rekke
begge.