Gammel

En levende installasjon

Skuespillerne beveger seg i små rom i stiliserte og repeterende mønstre. Publikum ser skuespilleren gjennom et kikkhull i noe som ligner en container. Uttrykket er lavmælt; utstillingsrommet, med marmorgulv og kirkerom-akustikk forsterker det lavmælte. Her har publikum mulighet til å velge bort slik vi til daglig kan sno oss utenom det ubehagelige.

Dermed tror vi at de som velger å oppsøke verkene vil få desto sterkere møter. Skuespillerne har på forhånd lest inn hver sin monolog som publikum kan lytte til gjennom hodetelefoner.

Når en publikummer tar på seg et sett hodetelefoner, går han/ hun, i konkret forstand - rent fysisk - ett skritt i møte med karakteren. Ved å gi publikum mulighet til å velge om de vil lytte, hvem de vil lytte til og hvor lenge, tror vi at møtene som oppstår mellom publikum og monologene blir ekstra sterke.
Gammel ble vist i Trondheim Kunstmuseum mars 2004.

Aksel Winsnes leser monologen Sko

Gammel

De gamle
De som bærer med seg et helt liv
De som en gang ga omsorg
De som nå må ta imot

Våre erfaringer er lastet ned i bøker og digitale media og de
kloke beslutninger kan omkalkuleres i løpet av brøkdels
sekunder.

Oldingens visdom er overflødig.
Tilbake er bare det forfalne skallet,
det hjelpeløse,
det som belaster og sinker.
Oldingen er like ubrukelig som spedbarnet, bare mye tyngre å
flytte på, med skarpere dunster og uten spedbarnets åpne
framtid.

Pleiepasienter,
gamle, uproduktive og hjelpeløse
ligger
sitter
går
uhyre langsomt
sykeseng
rullestol
gåstol

får ikke gjort det de ønsker å gjøre
får ikke sagt det de vil si.

Vi setter dem bort og glemmer dem, nesten.

Skammer de seg?

Tal sakte - gå stille