Sjarmerende familiedrama
Det er flere grunner til å se nærmere på forestillingen To søstre som
hadde urpremiere under Festspillene.
Stykket er nyskrevet spesielt for Totalteateret og føyer seg inn i deres
satsning på å presentere ny (nord)norsk dramatikk. Samarbeidsformen med
dramatikeren er også spennende. Totalteatret har i to år samarbeidet tett
med Eliassen, og bar slik unngått mange av de problemene som kan oppstå
når ferske dramatikere leverer et ferdig manus. Samarbeidet med
Hålogaland Teater er også med på å rive ned skillet mellom
institusjons- og friteatrene.
Programmet øker forventningene. To søstre skal visstnok være et samtidig
stykke om problemene som oppstår når to enslige foreldre og deres
respektive døtre flytter sammen i en stefamilie. Det hele skal behandles
på en humoristisk måte, fjernt fra sosialrealismen. Dessverre holder ikke
programmet hva det lover.
Scenografien avslører raskt at vi skal se verden fra de to åtteåringenes
synsvinkler. Døra midt på scenen er tre meter høy, stolene to meter.
Etter en treig begynnelse flytter de to familiene sammen, og så oppstår
selvfølgelige et hav av bittesmå og hverdagslige problemer som er viktige
for barna, men ikke de voksne. De to voksne går rundt som to klisjeaktige
stereotyper. (Ste)Faren er parodien på den snille og lite taleføre
mannesveklingen, som blir redd og sint og såret hvis noe går ham imot.
Han overbeskytter sin egen datter, er sint på stedatteren hele tida, og
vil hverken høre på høy rockemusikk eller leke med plastikk-kuer.
(Ste)mora er den glade energibuntkvinnen som bestemt og forsonlig ordner
opp både her og der, men som sprekker titt og ofte hvis hun er sliten
eller nervøs eller stedattera ikke setter pris på den klisne grøten hun
bar laget.
For en voksen tilskuer er det vanskelig å godta at voksne mennesker
framstilles så dumme og kraftløse.
Det er da også ungene som rydder opp i de fleste problemer, til tross for
forskjellene dem imellom. Ristil er et typisk enforeldrebarn, en byunge som
på en prikk gjentar farens beskyttede leilighetsliv. Mens Ragnhild er en
selvstendig og oppstarnasig stabeis fra landet.
Det er befriende å se Guri Johnson i en rolle som unge, og ikke nok en
gang som lidende kvinnemor. Også debutanten M Turid Skoglund spiller
overbevisende og realistisk som unge. Forskjellen mellom ungenes
realistiske spillestil og foreldrenes overdrevne og karikerte image,
ødelegger noe av stykket. Alle de små hverdagslige problemene er gjengitt
med ungenes realistiske synsvinkel, og gjør at stykket tipper rett ned i
den kjedelige sosialrealismen.
Forutsigbart
Den fortetta handlingen gir små muligheter for å utdype personenes
karakterer. Handlingsmønsteret blir dermed utrolig forutsigbart. Ikke en
gang klarte de å vende handlingen, snu problematikken og slik gå dypere
inn i temaet.
Det er selvfølgelig ting å glede seg over også. Koreografien er
glitrende. I hyppige og kjappe sceneskift flytter skuespillerne rundt på
stolene og spiller med og mot dem; og slik illuderer stolene både
stefamiliens samhørighet og splittelse.
Avslutningscenen er stykkets beste. I et stumfilmaktig forviklingsmønster
begynner alle å snakke med alle i stadig voksende tempo. Scenen viser godt
fram de vanskelige personkonstellasjonene og kryssreferansene som preger en
(ste)familie. Hadde de turt å spille så absurd hele tida, ville stykket
blitt langt bedre.