Skråblikk på familielykke
Med nytt friskt mot og to nye skuespillere, har Totalteatret tatt opp
fjordårets festspillforestilling om det moderne familieliv sett med barns
øyne. To barn som pent må følge med på lasset når opphavet - en far og
en mor, forelsker seg og vil flytte sammen. Selv om den ene ungen
protesterer på fars fravær på følgende sett - “Han er ikke død, han
bare bor i Piteå”.
Vel, far med datter på åtte og mor med datter på samme alder, barker i
hop med store forventninger mens ungens skepsis står skrevet i
misbilligende fjes. Det er duket for mange konfrontasjoner og danning av
stadig nye fronter mens Vivaldis “årstider”, surrer rundt. Ungene
kives og rivaliserer om foreldrenes oppmerksomhet. Utspekulerte - og
årvåkent på vakt mot forfordeling. De opplever at foreldrene har større
forståelse og tillit til eget barn enn partnerens; og det ville være
naturstridig om de ikke dro fordeler av denne erfaringen - midt i all
usikkerheten.
Forestillingen er så langt fra et trist realistisk familiedrama som
overhodet mulig. Den er boblende full av humoristiske innslag, fornøyelige
og gjenkjennelige på samme tid. Varm og rørende - med masser av leken
humor i møtet med stadig nye utfordringer. Foreldre og barn stilles på
stadig nye prøver - og det spørs, når alt kommer til alt, om det ikke er
ungene som best mestrer å få innflytelse over sin nye livssituasjon.
Forestillingen har fått et helt annet tempo enn sist. Den har tjent på
oppstrammingen, og flyter ledig av sted. Nye rolle innehavere illuderer
glitrende som åtteåringene Ristil og Ragnhild (har aldri sett Janne With
så god før, og nykommeren Kristin Solberg klarer seg også utmerket). Far
og mor spilles like sjarmerende som sist av Bernt Bjørn og Inger Katrine
Hansen. Sjarmerende, forelskede, tafatte, rørende, oppgitte... Foreldrenes
tålmodighet spennes til bristepunktet; her hjelper det antakelig like lite
å gjemme seg bak avisen som å søke tilflukt i yogaøvelser. Mye kostelig
situasjonskomikk i et tempo som drives til det forrykende stakkato.
Foreldreparet blir både hektisk og eksaltert, nervøst og febrilt. Så
spørs det da - om kjærligheten klarer å holde dem sammen? Eller er det
ungene som må trå til - med hjelpsomt storsinn? Sluttscenen blir litt
uavklart - uavgjort match for å si det slik. Er mor på sammenbruddets
rand - eller...?
Kanskje ikke så galt å vise litt svakheter. I dette stykket fortoner ikke
de voksne seg alltid like voksne, og lett skal det neppe bli.
Har kjærligheten overlevd mors havregrøt, må den vel klare fars
fiskesuppe med. For å si det på den måten. Det blir et spørsmål om
tilpasning.
Det er ikke de pedagogiske pekefingre som behersker denne forestillingen,
men lekent overskudd, humor og varme. Menneskelig innsikt og klokskap.
Skråblikk på mulighetene for ny familielykke. Alvoret ligger under, men
tonen er positiv. Det er en midt-i-blinken- forestilling i samtiden, og
ungene i salen fulgte lydhørt med. Her er det nok gjenkjennelige
situasjoner for veldig mange - og denne vesle humørpillen kan være god å
ta med seg.