Ein Vakker Dag

Det tok meg mange år å finne ut hvordan jeg skulle skrive Ein vakker dag. Jeg ville fortelle historia om det vesle barnet som blei forlatt av en av foreldrene, men jeg klarte ikke å bruke sosialrealisme, jeg måtte låne formen fra eventyret. Jeg liker ikke å gi dyr menneskelige egenskaper, men denne gangen måtte jeg ty til dyreriket for få til å fortelle det jeg ville.

Det var ein gang ein snart-mammafugl og ein snart pappafugl som hadde bygd eit fint reir. Reiret hadde dei ikkje bygd berre til seg sjølve.

Neida, snart-mammafuglen hadde noko stort og tungt inni magen og no hadde snart-mammafuglen og snart-pappafuglen forstått at det store tunge vare eit egg.

Eit egg som ville ut.

Jeg fikk først voksne konsulenter til å lese manus. En leser sa at hun skulle ønske at hun hadde hatt ei slik bok da hennes mann forlot henne og sønnen deres. Men forlaget sa nei takk. Jeg leste teksten for fjerdeklassinger på Hitra og Steinkjer og ungene satt som tente lys. Var det en tåre du tørket under brilleglasset, lærer, der du stod borte ved døra og fugte med? Så leste jeg for en flokk store og små barn i fjellbygda Nordli i Nord-Trøndelag. En liten førsteklassing tok ordet og fortalte om sin opplevelse av å bli forlatt av sin far. På lærerværelset fikk jeg vite at denne gutten aldri før hadde turt å ta ordet i klassen.

Nå var jeg helt sikker på at dette måtte bli bok. Men jeg fikk et nytt nei og to uavhengige konsulenter som hadde fine ting å si om manus, avrundet uttalelsen med at det var tydelig at forfatteren var mannshater. Nå var jeg forvirra og nær ved å gi opp. Jeg mente at jeg ikke hadde satt pappaen i dårlig lys. Jeg ønsket jo tvert imot at barnet ikke skulle hate den ene halvdelen av sitt opphav, sin opprinnelse, sitt arvestoff. Jeg klagde min nød til min gode venninne Tine.

- Skift kjønn, sa hun.

- Hæ? (Pause) Ja, akkurat.

Så gjorde jeg det. Skifta ut alle pappafugler med mammafugler - og omvendt. Historia blei sårere og farligere. Jeg skylder å takke alle store og små som har oppmuntra meg over år. En spesiell takk til fuglemannen Nils Røv som leste manus med fugleblikk og blant annet forklarte meg at dette måtte være en rovfugl siden den la bare ett egg.

Jeg hadde fått anbefalt Elisabeth Johansen i Orkana forlag fordi hun følger opp forfatterne. Orkana sa ja og vi gjorde det lykkelige valget å engasjere Justyna Nyka til å tegne. Justyna er en erfaren illustratør som har mottatt flere priser for sine bokillustrasjoner.