Figurteatret og Ibsen (del 2)

Peer Gyntmonolog Chat Noir 1915

Anne Helgesen: Hvem rammes av rammen?
Risiko og fornøyelser ved innramming av en teaterforestilling
Tidenes første figurteateroppsetting av Peer Gynt fant sted allerede i 1915 på den litterære kabareten Chat Noir i Kristiania (datidens navn på Oslo). Oppsettingen begrenset seg til Peers monolog i høyfjellet. Bildespillet parodierte den storslagne nasjonalromantiske rammen som det norske Nationaltheatret hadde bygd opp omkring Peer Gynt. Kabaretversjonen gikk tilbake til Ibsens tekst og gjenoppvekket ironien i denne.

Peer Gynt Riksteatret 1978

Anne Helgesen: Reaksjoner på det ukjente
Aktører, publikum og anmeldere og deres plass i det sosiale feltet
Det nyetablerte figurteaterensemblet på Riksteatret satset stort på å vise at figurteater var en kunstform og satte opp Peer Gynt med kunstnerisk assistanse fra det verdenskjente rumenske Tandarica Teater. Margareta Niculescu var instruktør, Ella Conovici var figurdesigner og scenograf og Justin Grad som Peers figurspiller. Forestillingen fikk svært blandet mottagelse. Med utgangspunkt i Pierre Bourdieus teorier om sosiale felt, vises det hvordan publikumsreaksjoner og avisanmeldelser grupperer seg etter geografiske og sosiale kriterier.

Peer Gynt Byteatern 1990

Björn Samuelsson: Bilder fra Peer Gynt
Beskrivelse av en overføring fra tekst til teaterbilder.
Eventyret Peer Gynt var en forestilling som smeltet sammen skuespillerkunst, figurspill, maskespill, musikk og fortellerkunst till en fungerende fortellergrammatik. Forestillingen var et ypperlig eksempel på den visuelle og direkte fortellerestetikken som hadde vokst fram hos de beste frie gruppene fra 1980-årene. Artikkelforfatteren forsøker å nå fram til en selvforståelse av denne estetikken ved å gå via to vesentlige begrep: fortelle og forvandle.

Peer Gynt Teater Fusentast 1992

Gösta Kjellin: Når han hamres skal det jamres
Om adaptasjon fra dramatisk dikt til Punch and Judy-show
I 1991 fikk dramatikeren Gösta Kjellin i oppgave å skape en symbiose mellom Ibsen og Mr. Punch, en dobbelt-projeksjon av da og nå, en bro fra folkesagn til folketeater.
Den frie teatergruppen Teater Fusentast ville sette opp Peer Gynt i gateteatervariant med Punch and Judy-show som forbilde. Stykket skulle ned i en spilletid på 60 minutter. Ibsens tekst skulle tas på alvor. Men det var ingen hindring for å stryke i den, klippe collager ut av den, eller forandre på opprinnelige kontekster. Det gjaldt å nå inn til kjernen av Ibsens historie og for- telle den i hans ånd. Kjellin beskriver sitt arbeid med teksten og hvordan han etterhvert avdekker den Mr. Punch som finnes i Peer.

Peer Gynt Hordaland Teater 1993

Gjerdis Bjørlo: I knappestøperens sted
En oppsetning sett gjennom figurmakerens øyne.
Denne oppsettingen ble opprinnelig skapt til Grieg-jubileet i 1993. Det var et samarbeide mellom den frie gruppa Teatret Rundt-Omkring og Hordaland Teater. Artikkelforfatteren var figurmaker og scenograf og jobbet dessuten tett med instruktøren. Teatret Rundt-Omkring hadde gode erfaringer med å bruke en forteller og figurfører inne i et minilandskap. Denne teknikken brukte de også i Peer Gynt. Når figurene ikke ble manipulert, ble de satt i illustrerende tablå. I dag er ikke dette noen nyhet, men i 1993 var dette nyskapende. De videreutviklet denne kombinasjonsformen og presentere eventyret om Peer Gynt som et samspill mellom tre skuespillere og 21 figurer i en miniverden bygd på en dreiescene. I tillegg skapte de et lydbilde som vekslet mellom Griegs verk og moderne nykomponert musikk.

Peer Gynt Nordland Dukketeaterverksted 1993

Knut Alfsen: I krig og Kjærlighet
Yrkesgruppenes kamp i en teaterproduksjon
En skapende kunstner som arbeider alene, kjemper med stoffet for å få realisert sine visjoner. Kunstnere som samarbeider om et felles prosjekt (for eksempel en teaterforestilling) må i tillegg kjempe om å få gjennomslag for sine ideer i kunstnerkollektivet. Artikkelen brukes til å analysere hvilke sosiale mekanismer som regulerer den kollektive skaperprosessen når profesjonelle scenekunstnere arbeider. Eksemplet som brukes er "Peer Gynt" på Nordland Dukketeaterverksted i 1993 der artikkelforfatteren var instruktør. Analysen skjer ved hjelp av metoden "grounded theory". "Grounded theory" ble utviklet på slutten av 1960-tallet av de amerikanske sosiologene Glaser og Strauss, og metoden går kort oppsummert ut på å gi forskeren den avstanden til stoffet som er nødvendig for å kunne generere vitenskapelig teori. Analysen peker på at oppsplittingen i en rekke spesialiserte yrkesgrupper som hver for seg ønsker profesjonsstatus, riktignok har ført til stor faglig dyktighet, men samtidig bidrar den til et høynet konfliktnivå. Artikkelforfatteren peker på at de sosiale og materielle forholdene scenekunstverket Peer Gynt ble skapt under, hadde direkte betydning for hvordan det kunstneriske uttrykket til syvende og sist fremsto.

Hedda Gabler Oslo Nye Dukketeatret 1994

Bjørg Vindsetmo: Visuell undertekst
Tekstanalyse ved hjelp teaterfigurer
Dette var et forsøk på å overføre et av Ibsens samtidsdramaer i den realistisk-psykologiske tradisjonen til figurteatrets magiske verden. Jeg håpet på en unik mulighet til å gå til Hedda Gabler som om man så det for første gang. Det vesentligste tapet ved å bruke dukker i dette dramaet var i utgangspunktet tapet av muligheten til å ?spille underteksten?. Men kunstnerne bak oppsetningen bestemte seg for å gjøre denne begrensningen til sin store mulighet. Nei vel, dukker kan ikke uttrykke kompliserte psykologiske prosesser, men de kan uttrykke en persons essens. Vindsetmo som var dramatikeren i produksjonen skriver: "Vi måtte hele tiden arrestere hverandre i automatisk å tenke undertekst": "Nå er vi der igjen!" Våre samtaler dreide seg nettopp om hvordan vi skulle skrelle lag på lag av tradisjonen for å finne kjernen, hver enkelt skikkelses "sanne natur". Dette grepet resulterte i at dukkene nærmest ble en visualisert undertekst. Forestillingen gjorde stor lykke og er premiert både i Norge og i Russland.

Et Dukkehjem Teater Fusentast 1997

Elin Hassel Iversen: Nora, The Moving Picture Show
En forestilling i et Panopticum - en blanding av et titteskapsteater og en manuell tegneseriefremviser.
Panopticum er en trang arbeidsplass. Teaterscenen i denne versjonen av Henrik Ibsens "Et dukkehjem" var 60 cm bred og 30 cm dyp. Artikkelforfatteren beskriver den elleville prosessen der Nora forvandles til en utklippsfigur av Pamela Anderson og Helmer i utgangspunktet er et bilde av Rowan Atkinson (Mr. Bean). Dramaet bli redusert til en 7 minutters såpeopera.

Peer du lyver Riksteatret 1997

Petra Jonsdatter Helgesen: Hele Peer Gynt på en skoletime
Barn, tekst og tilpasningsvansker
Figurteateroppsetningen Peer, du lyver!, som Riksteateret turnerte med høsten 1997 er et forsøk på å gjøre barneteater av Peer Gynt. Men oppsettingen har ikke et avklart syn på sitt pedagogiske forhold til barnepublikummet. Det romantiske synet på barna kommer eksplisitt til uttrykk i programmet som følger forestillingen. Her presenterer Riksteateret stykket som et forsøk på å møte barn på deres spesielle premisser, gjennom å ta barnas "naive undring" og deres "fordomsfrihet" på alvor. Mens selve handlingen, det å omarbeide en kjent klassiker slik at den passer for barn, bygger på tanken om at barn og voksne er gradsforskjellig fra hverandre, og ikke vesensforskjellig. Tanken er at ved å forenkle, blir kunstverket like tilgjengelig for barn, som det er for voksne. Mens man innenfor en dannelsespedagogikk vil være opptatt av at barnet skal oppleve teateret med sin undring og fordomsfrihet, vil man innenfor sistnevnte være mer opptatt av at barnet skal lære seg, eller ganske enkelt få kjennskap til, klassikeren. Riksteaterets intensjon forblir dobbel både på makro- og mikronivå, og bommer dermed på begge mål.

Peer Gynt, Nørregaards og Reiches Teater 1998

Ida Hamre: Før neste korsvej
Peer Gynt-fantasi om tilblivelse
Sett i et dannelsesperspektiv er Peers lille verden likevel ikke så liten, for den gir stoff til bearbeiding av det klassiske spørsmål om hva det er å være - eller bli - menneske. Her brukes begrepet dannelse om den livslange lærings- og personlighetsutviklende prosess - i motsetning til dannelse i betydningen å tilegne seg en bestemt viten ofte av finkulturell art.
Peers lille verden hører til den slags oppførelser, som er i stand til å formidle et råstoff og derfor appellerer til publikums meddikting. Nerven i Peers verden er spørsmål som: hvem er jeg, hva skal jeg, hva kan jeg - og hva skal jeg med drømmen? De peker således direkte inn i den identitetsproblematikk, som de unge står midt oppe i. Her er det tale om mulighet for både etisk, estetisk og emosjonell læring og dannelse.