Ibsen og Figurteatret

Figurteaterperspektivet gir en annerledes innfallsvinkel til Ibsen og hans verk. Jeg håper at Ibsen-forskere vil få en aha-opplevelse, at figurteaterfolk vil oppleve at de er i godt selskap, at den jevne leser vil more seg med Ibsen og at absolutt alle skal få oppleve at Ibsen ler og tørrer sin briller av med et silkelommetørkle. - Anne Helgesen, redaktør.

Nora – The Moving Picture Show


Teater Fusentast (1997)
En forestilling i et Panopticum
Manus: Henrik Ibsen/ Elin Hassel Iversen
Regi: Elin Hassel Iversen
Dukker og scenografi: Leiken Vik
Skuespiller/ dukkespiller: Jaap den Hertog
Assistent: Alex Aga Ulvestad

Panopticum

Teaterscenen Henrik Ibsens - Et Dukkehjem, skal settes opp på er 60cm bred og 30cm dyp. Publikum ser inn på scenen gjennom fire små panoptiske glassruter i fronten. Innvendig er scenen utstyrt med diverse snore- og stangtrekk for å kunne manipulere monterte dekorasjoner og dukker. Langs hele bak-kanten er det plass til en papirremse som kan sveives frem og tilbake for å gi riktig miljø til scenene. I bunnen er det tre lange spalter der papirdukkene tas inn og ut av scenen samt bedriver sitt spill.
Under scenen er det montert høyttalere, og en liten kasettspiller er tilgjengelig for dukkespilleren bak scenen. Som på alle riktige teatre er det montert lyskastere inne på scenen, slik at lysskift er mulige.
Dukkespilleren ser ned i sceneområdet gjennom en åpning i taket, og fremfører forestillingen ved å dra i snorer, skyve på stenger, trykke på knapper og ikke minst føre og gi stemme til, de utallige papirdukkene som er med i forestillingen.

Vi har tidligere satt opp en forestilling i panopticumet, og har eksperimentert en god del med å utvikle det både teknisk og kunstnerisk. I og med at avstanden fra publikum til dukkene er så liten, må vi regimessig ta hensyn til øyets tidsbruk ved fokusforandringer, samt øyets begrensninger i fokusområde på så nært hold.
Vi vet også at dess mer ekstreme uttrykkene hos papirdukkene er, dess bedre fungerer de på scenen. Trangen til å gjøre det umulige mulig er der hele tiden, så vi blir stadig minnet på at dukkespilleren bare har to hender. Det er derfor nødvendig at vi avholder prøver i hele skrivefasen for å se om ideer fungerer eller ikke.

Fra helaften til 7 minutter

”Et Dukkehjem” er som kjent en helaftens forestilling. Vår oppsetting skulle være omtrent 7 minutter lang og handlingen skulle foregå i 1997. Viktig i den nye versjonen var at replikkene skulle være Ibsens egne, og at et vestlig borgerlig miljø fremdeles skulle danne rammen rundt forestillingen.

Arbeidet begynte som et tradisjonelt analytisk arbeid der karakterinformasjon, symboler i miljø, fortellingen og dens vendepunkt ble skjematisk oppsatt.
Etter en vurdering av dette materialet, samt en utarbeidelse av en fremdriftslinje for Nora og handlingen i skuespillet, ble det valgt ut forskjellige replikker fra originalmanusskriptet. Disse replikkene ble satt sammen i en ny tekst, og vi hadde nå en kortversjon som godt kan beskrives som”highlights” fra ”Et dukkehjem”.

Ved gjennomlesning av denne teksten var det tydelig at vi totalt hadde skiftet genre. Alt psykologisk perspektiv var borte nå når karakterene gikk direkte på målet i sine replikker. Nora virket dum, sutrete og selvopptatt. Helmer var mer sta og firkantet enn noensinne, og sykelig opptatt av det han skulle gjøre. Dr. Rank, fru Linde og sakfører Krogstad var der kun for å drive handlingen fremover.

Mye av det vi mistet ved å korte ned teksten i skuespillet så radikalt, måtte komme tilbake gjennom det visuelle i dekorasjon og miljø. Karakterene måtte være interessante, og da vi genremessig befant oss midt mellom en svart komedie og en såpeopera valgte vi å plassere hele dukkehjemmet i et Kristiania med høy Hollywood-faktor. Alle rollene skulle spilles av stjerneskuespillere slik at tilskuernes forhåndskjennskap til disse ble med på å danne konteksten for karakterforståelsen.
Det var tydelig på dette nivå i prosessen at forestillingen ville bli et annerledes dukkehjem.

Tilpassning til 1997

I orginalversjonen har Nora i hemmelighet lånt penger slik at Helmer kunne reise til Italia for å bli frisk. Hun har til og med lånt penger i sin avdøde fars navn, og vil selvfølgelig ikke at hennes svært så moralske Helmer skal oppdage det. Konsekvensene av en eventuell avsløring synes uhyggelige for Nora. I kredittkortenes tid kan alle både låne penger og reise til Italia, så her var det nødvendig å forandre på Noras motiv for å bli falsknerske.

I Helmers replikker kan vi lese at han er redd for å låne penger. ”Jeg kan få en takstein i hodet”. Han vil være gjeldfri. Økonomisk sett, i vår tid, er ikke lenger denne holdningen sett på som den smarteste, og det ble derfor bestemt at Helmer ikke er så flink i økonomiske saker. Vi vet at Nora ”sparer litt hist og her”. Hun har lånt penger og klart å nedbetale uten at Helmer har merket det, så hun må ha talent for økonomi.
Helmer tror fremdeles at Nora har arvet pengene. Lånet forbrukes i løpet av forestillingen, og ikke som i originalversjonen, der det allerede er brukt.

Nora i TV – perspektiv

Ved kanten av swimmingpoolen er Nora fremdeles hjemmeværende men nå gjør hun det hun makter for å få sin mann ut av TV-såpeseriene og inn på A-laget i kinofilmens verden. Nora kjøper derfor plastiske operasjoner til Helmer for at han skal ha en sjanse til å få rollen som den nye James Bond. Som kjent er den slags operasjoner kostbare, og
Nora har som før, trikset og lurt for å få lån.

For å gjøre denne konflikten kjent, noe som var nødvendig for forståelsen av den 7 minutter lange forestillingen, ble det laget en kort åpningsscene der vi ser og hører Nora låne penger av Krogstad og i samme nu kjøpe plastiske operasjoner av kirurgen.

Vi vet at James Bond spilles av skuespillere med et ideelt maskulint utseende. Vi velger derfor å la Rowan Atkinson i rollen som Mr. Bean, spille Helmer. I løpet av forestillingen gjennomgår han en total forandring kroppsdel for kroppsdel, inntil han ender opp som Arnold Schwartzenegger i rollen som Conan.
Helmer gjentar: ”For visitter er jeg ikke hjemme,” og gjemmer seg, hver gang det kommer besøk. Det er jo forståelig at en mann som til stadighet er mer eller mindre bandasjert på grunn av ynkelige men nødvendige operasjoner, helst ikke vil bli sett.

Pamela Anderson får rollen som Nora. Pamela er pen, og som Nora kler hun det meste. Problemet med Pamela som papirdukke, er at hun har nesten det samme ansiktsuttrykket på alle bilder vi finner av henne. Vi løste dette mimikkproblemet ved å gi henne nye klær (skifte dukke) ofte, og ved å skaffe en stand-in (en skrikende Brigitte Bardot) i de siste scenene der Nora forlater Helmer. (Ingen som har sett forestillingen har bemerket denne gjesteopptredenen, så vi tror det var et heldig valg.)

Dr. Rank har et nært forhold til Nora. De to er elskere. Vi velger at han er mer lidenskapelig opptatt av henne, enn hun av ham. Nora trives med å bo på bassengkanten sammen med Helmer og de tre barna. Hun har stor privat frihet, kan gjøre som hun vil, og er en flink bestyrer av lekeplassen sin.
Dr. Rank, John Lennon, blir derfor en av hennes beste leker, og når Nora skal danse den berømte tarantellaen spiller han ikke alene for henne, men tar med seg hele The Beatles inn på scenen.
Dr. Rank er en klok men syk mann. Uheldigvis for Nora overhører hun ham når han vil fortelle om seg selv og sin situasjon. Hun vet ikke hvem hun har mistet før etter at han er død.

Når Fru Linde, Liv Ullman med masse baller i lufta, entrer huset skjer det noe med Nora. Fru Linde har vært svært aktiv som skuespillerinne og filmregissør. I tillegg har hun også arbeidet for FN. Nora blir sjalu på alle de seriøse ballene. Hun er ikke det minste interessert i å spille ball med og om fru Linde. Nora er interessert i en ting, seg selv. Derfor sier hun det første og eneste hun kan finne på, og det er jo å fortelle sin hemmelige lånehistore. Sånt blir det jo som kjent snakk av.

Krogstad, Sean Connery, får rede på James Bond-planene og de plastiske operasjonene til Helmer. Krogstad har hatt rollen i tidligere filmer, og han føler sin posisjon svært usikker. Han truer Nora med å avsløre henne hvis Helmer får rollen.

Imidlertid finner Krogstad og fru Linde den store kjærligheten. Sammen legger de gjeldsbrevet i den Helmerske postkasse for deretter å fly, bokstavelig talt, inn i solnedgangen.

Det ender som hos Ibsen. Nora tror at nå skal alt ordne seg, men Helmers siste replikk: ”Det er ingen som ofrer sin ære for den man elsker.” får henne til å svare:
”Akk Thorvald, måtte det vidunderligste skje. Jeg reiser fra deg. Farvel.”
I den siste scenen ser vi Nora kjøre skrikende av sted på den store motorsykkelen hun fikk fra Dr. Rank i julegave. Hun forsvinner ut i en svart-hvit collage av den virkelige verdens elendighet; Flyktninger og hjemløse plassert i et utbombet Beirut.
Og selvfølgelig til tonene av ”She’s Leaving Home” med The Beatles.

Scenografien

Hele forscenen er et gedigent svømmebasseng dekorert med perfekte kropper i badetøy. På bakveggen henger det foto av de tre barna, Shirley Temple, Macaulay Culkin og Michael Jackson.

Nora, The Moving Picture Show, bakgrunn

Videre er det montert to vinduer eller filmrammer i veggen der motivet stadig forandres i løpet av forestillingen. I det ene vinduet ser vi juletreet skifte fra grønt, til pyntet, til ribbet og i det andre vises visuelt fremstilte tanker og drømmer, frie lerkefugler og lerkefugler i bur. Alle disse motivene har symbolsk karakter, og er ment som undertekst til replikkene.

Rammen rundt Nora - The Moving Picture Show.

For å gjøre den korte teksten mer helhetlig ble det laget en tekstlig ramme rundt den. Ideen her var at Dr. Rank fortalte hele historien retrospektivt fra graven. Han åpner med de første linjer i Knut Hamsuns roman Sult: ”Det var dengang jeg gikk rundt og sultet i Kristiania. Denne forunderlige byen som ingen forlater uten å ha fått merker av den.” Når Nora kjører avsted på motorsykkelen dukker Dr. Rank igjen opp fra graven, og avslutter med siste linje i samme roman: ”Farvel for denne gang, til byen hvor vinduene lyser så blankt fra alle hjem.”

Åpningsbildet er coveret til The Beatles’ Sgt. Peppers’s Lonely Heart Club Band. Det fargerike, paradisiske festlighets-sirkuset er utvidet til også å inkludere karakterene i forestillingen. Ideen her er at bildet er tatt i Nora og Helmer sitt bryllup. Her spiller The Beatles “You know I always love you, You know I always will….”

Forestillingen annonseres utvendig på panopticumet med en plakat som er mer enn inspirert av plakaten til Gone With the Wind. Der er det også rollebilder av skuespillerne i små montre. Ideen vår her er at publikum før de ser forestillingen skal få allusjoner til den kunstige Hollywoodverdenen i kontrast til den "virkelige verden" som Nora må klare seg i på vei ut av sitt dukkehjem.
Vi overlesser på denne måten tilskuerne med et symbol-univers, som gjør at de får med seg det meste selv om bare en brøkdel av symbolene oppfattes.

Dr. Ranks "sult" fra åpningsreplikken er, som alle andre utvalgte replikker, også tatt med på grunn av sin symbolverdi, og må forstås i overført betydning.
Det er kanskje bare i dukketeateret, hvor alle elementer er symboler, man formår å formidle en såpass komplisert helhet på så få minutter.