Underfundig familiekomikk
Førde: Ein enkemann fell for ei fråskild kvinne. Sjølv forelskar ho seg
like intenst. Men; dei to har ei enda større kjærleik i livet, nemleg til
kvar si åttearige dotter.
Korleis det heile ender i stykket "To søstre" av Ingeborg Eliassen skal
ikkje røpast her. Men om utgangspunktet kan vi likevel fortelje følgjande
før kveldens offisielle premiére på Sogn og Fjordane Teater i Førde:
Handlinga er lagt til ein større stad i distriktet. Pappaen, enkemannen
Ask (Bjørn Myrhol) er innflytta trønder, mammaen, den fråskilde kvinna
(Nina Skjeide) og dottera Tyra (Mai Lise Rasmussen) kjem frå ein eller
annan plass i Hordaland, medan dottera til Ask, Ristil heiter ho, (Therese
Hugøy) er sogning så god som nokon.
Og dette er da også eit kuriøst poeng ved "To søstre": Om familiebanda
er oppløyste, og den tradisjonelle kjernefamilien på vikande front,
tematiserer også stykket eit anna særtrekk ved den moderne tid: Stadig
fleire har sine røter andre stader enn der dei bur. På godt og
vondt.
Barna framfor alt?
Nemnast må og at det er ein framsyning med fleire lag, dette. Og sjeldan
er vel omgrepet "farnilieforestilling" meir dekkjande enn i Hanna Tømtas
regidebut "To søstre", - kall det gjerne ein litt sorgmunter pastisj over
Thorbjørn Egners illusorikse "den lykkelege familie". For dei vaksne til
dømes: Kva for rett har eg eigentleg
- til å påføre mine born smerte i jakta på nærleik og kjærleik frå
ein annan vaksen? Eller - på den andre sida: skal barna sitt umiddelbare
behov gå framfor alt anna, alltid?
Frå barnet sin ståstad blir følgjande spørsmål påtrengande: Kva er
det eigentleg som hender, når mamma eller pappa finn seg ein kjæraste?
Kvifor blir eg så rasande på denne nye? Korleis har det seg at sjølv
namnet på vedkommande mest høyrest ut som - "ingenting"?
Sjølvoptatt
Alvorlege tema, javisst, men presentert med ein varm, smittande humor som
gjer dette til noko ganske anna enn sosialrealistisk tristesse. I alle fall
om ein skal dømme etter kortversjonen som blei vist torsdag. Og den gir
sjølvsagt ikkje grunnlag for å trekkje nokon endeleg konklusjon.
Men to ting må likevel nemnast her. For det første: Sjølvlærde, men
særs rutinerte Mai Lise Rasmussen i rolla som Tyra, ber mykje av denne opp
setiinga. Det kan det ikkje vere tvil om. Teikninga hennar av ein sjalu,
eruptiv og sjølvoppteken åtteåring er akkurat så overtydande at ein
gløymer tvert at denne skodespelaren sjølv for lengst har passert dei
tretti.
Fryktblanda håp
For det andre: Det faktum at alle aktørar får utfalde seg på eige
tungemål, jo då, det er norsk, men her går det på dialekt, gir ikkje
bare ein tematisk gevinst. Grepet synest og å verke forløysande også for
sjølve gestaltinga av dei ulike figurane. Og effekten er ikkje anna enn
slåande; desse personan trur vi på - stort sett. Einskild individer meir
enn typar, med ei iaugefallande fortid og med fryktblanda håp for framtid.
Akkurat som alle oss andre.
Magne Magler Wiggen er ansvarleg for den enkle, men anvendbare
scenografien, medan Halldis Hoaas har hatt jobben som dramaturg. Stykket er
elles spekka med musikk, kor tekstparafrasene og arrangementa er signert
Per Jancke Jørgensen. Om vi legg til at Solveig Fugløy har stått for
kostymedesignen, skulle alle vere nemnt.